Gratulerer med 8. mai!

Kjære alle sammen! Gratulerer så mye med dagen.

I dag står vi her for å markere en dag som for alltid er risset inn i vår nasjonale hukommelse: 8. mai, frigjøringsdagen.

Åtti år har gått siden Norge igjen kunne puste fritt etter fem år under fremmed okkupasjon. Denne dagen var ikke bare et punktum for en mørk tid, men også starten på et nytt kapittel fylt med håp og muligheter.

De fleste av oss som lever i Norge i dag, opplevde ikke denne dagen selv. Men vi har hørt historien. Vi har sett bildene. Vi har sett feiringen og den spontane gleden som oppstod da nyheten om at krigen var over spredte seg til det norske folk.

Igjen var Norge et fritt land. Mange mennesker gjorde en heltemodig innsats for at det skulle bli slik.

Det er en dag for å minnes, for å hedre og for å takke.

9. april 1940 og 8. mai 1945 er to betydningsfulle datoer i norsk historie.

9. april for litt over 85 år siden gikk tyske sjø-, luft- og landstridskrefter til et massivt angrep på et uforberedt Norge. Det var det en i dag ville kalle en fullskala invasjon. Tross improvisert motstand var hele landet hærtatt i løpet av noen uker.

Det ble innledningen til fem lange år med brutal undertrykkelse. Vi mistet retten til å bestemme over oss selv. Våre lover ble satt til side.

Enhver protest mot okkupasjonsmakten ble hardt straffet. Det ble forsøkt å nazifisere landet. Det verste eksempelet på nazistenes menneskefiendtlige framferd er forsøket på å utrydde en hel folkegruppe, jødene.

Etter hvert ble det reagert med en betydelig og godt organisert militær og sivil motstand. Og vi har mange norske kvinner og menn som fortjener en stor takk for deres innsats under krigen.

I dag for 80 år siden, 8. mai 1945, var nazi-Tyskland nedkjempet i Europa. Som en følge av dette, kapitulerte tyskerne også i Norge og de flere hundretusen tyske soldater som befant seg i landet vårt, la ned våpnene. Norge var igjen fritt.

Fritt, men ikke uskadd. Mer enn 10 000 norske borgere hadde mistet livet. Mer enn førti tusen tilbrakte deler av krigen i tyske fengsler eller konsentrasjonsleirer. 735 norske jøder døde i konsentrasjonsleirene. 34 overlevde. Det var store materielle ødeleggelser. En hel landsdel – Nord-Troms og Finnmark – ble brent og jevnet med jorden under den tyske tilbaketrekningen i 1944-45.

Blant de som overlevde og som skulle ta fatt på gjenreisingen av det frie Norge, var det stor enighet om slagordet «Aldri mer 9. april!».

Frigjøringen i 1945 var ikke bare en militær seier – det var en seier for menneskeverdet, for demokratiet og for håpet. Den ga oss tilbake friheten til å si det vi mener, tro det vi vil, og leve i et samfunn bygget på rettferdighet og fellesskap. Denne friheten er ikke en selvfølge. Den ble kjempet fram med liv og mot, og vi skylder dem som bar byrdene den dypeste respekt.

Åtti år senere er Norge et av verdens rikeste land. Vi som bor her i Norge nyter godt av et utstrakt velferdssystem. Vi har et demokrati som fungerer. Fra 1949 har vi vært medlem av en forsvarsallianse som har garantert for vår nasjonale sikkerhet. Det internasjonale engasjementet har vært stort.

8. mai hvert år har vi hedret de som sto opp mot okkupasjonsmakten under krigen og i særdeleshet de som ga sitt liv. Fra 2011 av har vi samtidig hedret veteraner som etter 1945 har deltatt i internasjonale styrker og i internasjonale operasjoner utenfor landets grenser.

8. mai er også den nasjonale veterandagen. Så samtidig som vi minnes slutten på krigen i Norge i dag, retter vi også blikket mot de mange nordmenn som gjennom de siste 80 årene har gjort en innsats i internasjonale operasjoner for fred og sikkerhet.

Fra Tysklandsbrigaden og fram til i dag har over 100.000 norske kvinner og menn bidratt i internasjonale operasjoner. Våre soldater har stått i krevende og risikofylte oppdrag.

Deres innsats – ofte langt hjemmefra, i krevende og farlige situasjoner – har vært et uttrykk for Norges vilje til å stå opp for andre, slik andre stod opp for oss.

Det er samfunnets ansvar og plikt å gi dem den anerkjennelsen og støtten de fortjener, også etter at de har kommet hjem. Vi takker hver og en av dem, og vi anerkjenner deres offer og innsats.

Vi kan ikke bare se bakover i dag. For verden forandrer seg på foruroligende måter rundt oss. Verden i dag er urolig. Demokratiet – som er selve garantisten for en fredelig og rettferdig utvikling – er svekket i mange land, også i det vi regner som land med grunnfestet folkestyre.

Totalitære krefter er på frammarsj, også i Nato-land. En forsvarsallianse som i alle år siden 1949 har vært den urokkelige grunnsteinen i vår sikkerhet, ser ut til å være i ferd med å vakle.

En blodig og brutal krig raser i Ukraina – ikke så langt unna. Krigen i Ukraina viser oss at frihet og fred fortsatt trues med makt. Lidelsene i Gaza og Palestina minner oss om at uskyldige fortsatt bærer konsekvensene av konflikt. Disse bildene og nyhetene kommer tett på, og de gjør det enda viktigere at vi som nasjon står samlet om å verne om de verdiene som frigjøringen ga oss: fred, frihet og solidaritet.

Ja, det er mange mørke tegn i tiden. Men den historiske hendelsen vi minnes i dag, forteller at kampen mot de mørke kreftene kan vinnes, men ikke en gang for alle. Den må vinnes på nytt og på nytt.

Så til den oppvoksende generasjonen vil jeg si dette: Det er dere som skal bære arven videre. Dere som skal forme fremtidens Norge og fremtidens verden. Husk hva vi minnes i dag – ikke bare som historie, men som et kall til ansvar. Bruk stemmen deres. Engasjer dere. Vær modige, og vær medmenneskelige. For det å kjempe for fred begynner i hverdagen – med hvordan vi møter hverandre, hvordan vi lytter, og hvordan vi står opp for dem som trenger det.

I dag minnes vi fortiden og vi hyller de som ga oss friheten, men la oss også forplikte oss til å bevare det de kjempet for – et fritt, fredelig og rettferdig samfunn.

Vi hedrer dem med ett minutts stillhet.